Vigdarheim sin historie

En historie har hverken begynnelse eller slutt.

Begynnelsen

Tanken om eget landsted synes å ha eksistert ganske lenge i foreningen vår. Allerede i begynnelsen av 1939 finnes de første sikre tegn på at tanken har tatt konkret form.

Yngresavdelingens gutter blir holdt fram som pådrivere for Vigdarheim. Under golvet til tyskerne innredet de snekkerverksted. Innsatsviljen var stor og ideene mange. Vi skal huske på at de færreste av dem hadde foreldre med eget landsted. Det fortelles da også i medlemsbladet "Lys og Kraft" for februar 1939 hvordan en av guttene på et foreningsmøte, nærmere bestemt fredag den 20. januar 1939 kl. 20.45 fikk sin store ide: "Den kom som en uimotståelig inspirasjon over ham:

(Hånden i været og pekefingen rett opp.) - Olav - eg vett nåke eg! - Værsågod. - Me begynne me' kronerulling i "Lys & Kraft" te hyttefonde!" ... Lang taushet

Ja, det er fint. Bare en betingelse, og det er at du ruller den første kronen selv! Det var verre. Men kronen kom den, og flere til."

Leirstedet kjøpes

Selv om det på det tidspunktet ikke hadde utkrystallisert seg noen spesielle steder, fant hovedstyret likevel tiden moden til å nedsette en hyttekomite. Styreprotokollen fra Haugesund KFUM forteller ikke hvem som var medlemmer av hyttekomiteen. Det synes som Magne Valen var en av dem. Han ble avløst av Gudmund Apeland. Kildene mener at Bernhard Liknes senere ble hyttestyrets første formann.

Den 11. oktober 1940 ble hyttekomiteen pålagt å legge frem detaljerte planer. Dette kan tyde på at noe konkret var i emning.

Den 4. mars 1941 diskuterte hovedstyret et tilbud om kjøp av eiendom i Sveio. Eiendommen bestod av tidligere dyrket mark med hus og plantefelt. Stedet het Gilje og kunne kjøpes oppdelt eller samlet. Diskusjonen i foreningen endte med vedtak om befaring.

Flere områder skal ha blitt vurdert, både Lyngbakken på Fjon og Strand ved Skjoldafjorden var inne i bildet. Sikkert delte alle foreningens medlemmer på sett og vis ønsket om en slik foreningseiendom. Flere hadde likevel vært skeptiske til de økonomiske konsekvensene av en slik investering. Hyttedrømmen vakte derfor motstand "blant de eldre og mere sindige". De var redd gjeldsspøkelset. "Dårlige erfaringer fra 20-årene hadde en jo, og hva ville Knutsen si. Vi holdt jo til i hans lokaler uten å betale husleie." Helt avgjørende for kjøpet var nok den "velsignelse" skipsrederen gav prosjektet.

Det var tydelig at foreningens tillitsvalgte var i fyr og flamme. Flere personer med innflytelse i byen ble rådspurt, og det ble blant annet gitt det råd at hele Gilje burde kjøpes, altså også det omkringliggende plantefeltet. Styret ble likevel stående ved bare å kjøpe innmark med bygninger. Å kjøpe hele eiendommen vill bli for dyrt for foreningen.

Etter diskusjonen i styret ble det vedtatt å kjøpe Gilje, og høyeste bud skulle foreløpig være 6000 kroner.

Gilje var opprinnelig en gammel husmannsplass under gården Lindøy, men da med naturnavnet Uro, oppkalt etter steinura stedet ligger ved.

Det endte med at hovedstyret kjøpte den dyrkede delen av eiendommen med «gamlehytta» som senere ble flyttet til der den står i dag, en gammel løe og de 2 holmene som hørte til eiendommen. Etter utskillelsen fikk eiendommen navnet «Urå». Erling Kongshavn som var selgeren, mente stykket var verdt 7000 kroner, men kunne godta en pris på 6500 kroner, siden det var KFUM som var kjøperen, og slik ble det.

Gamle hytta

Lenger nord på eiendommen stod det oppført enda en hytte som ikke var med i salget. Det var den såkalte «nyehytta», som i dag er revet, og hvor i dag hovedhytta står. Den var ikke med i handelen, da den var i Knut Solberg-Knudsens eie. I følge kontrakten skulle denne hytta fjernes innen 2 måneder. Kort tid etter handelen med Kongsnavn, ble også denne andre hytta innkjøpt av hovedstyret til foreningen. Hovedstyret ble enige med Solberg-Knudsen om å kjøpe den for 1500 kroner. Dermed satt foreningen med en komplett eiendom som til sammen hadde kostet foreningen 8.000 kroner.

Styret innkalte til medlemsmøte den 8. mai 1941 for å få de nødvendige fullmakter til kjøp av «Urå». Det finnes ikke noe referat fra medlemsmøte, og heller ikke noe eksakt dato for overtakelse, men alt tyder på at fullmakten ble gitt. Derfor er 8. mai 1941 den offisielle overtakelsesdatoen for Vigdarheim.

Dugnads- arbeid

Et eget hyttestyre fikk ansvaret for Vigdarheim etter at den første "ad hoc"-hyttekomiteen hadde løst sitt oppdrag. Opp gjennom åra har dette styret utført et omfattende vedlikeholdsarbeid. De tidligste Vigdarheim-åra ble det sågar arrangert egne "arbeidsleirer" eller dugnadssamlinger. Noe av det første man tok fatt på, var oppsetting av ny peis, en del nye køyplasser og - selvsagt - arbeid med idrettsplassen. Det siste ble en gjenganger i ettersynet med Vigdarheim.

Den 6. januar 1942 refererer hovedstyret kandidater til styrer og råd. Kandidatene til hyttestyret var: Sven W. Pedersen, Lars Larsen, Gudmund Apeland, Georg Helvik, Thorleif Næss, Olav Rossebø, Bernhard Liknes og Oskar Olsen. Fire av disse skulle velges, men hvem som ble valgt vites ikke.

Når tid den offisielle innvielsen av «Urå» fant sted står det heller ikke noe om i referatene. Men kildene peker på 7. juni 1942 som en mulig dato. Da var det allerede sommeren før blitt avviklet den første sommerleiren på Uro. "KB" - ingen andre enn "guttelaget personlig", Kristian Bertelsen - hadde skrevet sang til innvielsen: "Lenge har der vært arbeidet for å hytte få." Men "pengene var små". Takket være at "flere... dog... kjempet kraftig saken frem", kunne det med nasjonalsangen sies: "Gud nok alt har stille lempet: Vi fikk sommerhjem."

Urå blir til Vigdarheim

Navnet «Urå» falt ikke i smak, og hyttetstyret gikk for Vigdarheim. Og 25. juni 1942 blir navneforslaget lagt frem for hovedstyret som vedtar det nye navnet. Senere ble også de ulike øyene utenfor Vigdarheim navnsatt. Litle og store Uraholmen ble til henholdsvis «Ildlandet» og «Skilpaddå» eller «Påddå» som den kalles i dag. Holmen nord for Lindøy ble kalt for «Japan», og øya lenger utenfor Påddå ble kalt for «Australia». Utenfor den igjen lå det også en øy som ble kalt for «New Zealand». Disse er i dag flotte å padle til.

De tidligste Vigdarheim-åra ble det sågar arrangert egne "arbeidsleirer" eller dugnadssamlinger. Noe av det første man tok fatt på, var oppsetting av ny peis, en del nye køyplasser og - selvsagt - arbeid med idrettsplassen. Det siste ble en gjenganger i ettersynet med Vigdarheim. I de første årene var det også av særlig viktighet å få gjort noe med veien inn til Vigdarheim. Lenge var denne nærmest å regne for en "dårlig kjerrevei". Krigsåra bød på vanskelige kommunikasjonsforhold. Veien fra Haugesund til Vigdarheim ble lang, særlig da for foreningens litt eldre garde. Av guttene ble leirstedet "dog flittig benyttet", både til helgeturer og ulike leirer. Etter at krigen tok slutt, bedret raskt reisemulighetene seg, men uten at det førte til noen storm av "eldre medlemmer" fra byen til Vigdarheim. Hyttestyret ønsket at disse "i større grad ville ta turen innover". Først i 1960 ble det mulig å kjøre "helt til Vigdarvatnet på god veg". Da gjensto bare en liten stubb "kjerrevei" siste biten fram til Vigdarheim.

I 1947 ble det organisert fellesturer for både hovedavdelingen og kvinneforeningen. Selv om hyttestyret og vel heller ikke hovedstyret ble fornøyd med oppslutningen fra de voksne medlemmene om Vigdarheim - i hvert fall ikke hva deres bruk av stedet gjaldt - var det en gjengs oppfatning i foreningen at "vi lærer mer og mer å sette pris på at vi har Vigdarheim". I årsmeldinga for 1949 heter det også at "vår forening var meget fattigere om vi ikke hadde Vigdarheim".

Første leiren

Første gang leir blir diskutert er 16. mars 1943. Det blir vedtatt å arrangere to leirer i påsken, en for YA og så en for medlemmer over 17 år. Pastor Natvig ble anmodet om å være med.

Protokollene for 1945-1948 forteller om påtrengende behov for forbedringer. Komfyren måtte skiftes ut, og forholdene på kjøkkenet var nok lite tilfredsstillende. Det ble fremmet forslag om påbygg til kjøkkenet, men dette ble nedstemt fordi det ville ta seg dårlig ut utseendemessig.

Tid for ny hytte

I midten av 50 årene begynte en å se at noe måtte gjøres med den gamle hovedhytta. Den var nedslitt og det flate taket over peisestuen begynte å få lekkasjer. Og ønske om ny hytte kom opp, og mange hadde ideer og planer. På årsmøte 31. janaur 1957 fikk hovedstyret og hyttestyret i oppdrag å arbeide videre med planene og tegningene for reising av en ny hytte. Oppdraget ble gitt til arkitekt Lodvar Hesseberg som var medlem i foreningen, og som var medlem i hyttestyret i perioden 1958-1959.

Hyttestyret under ledelse av Harald Skien var pådriver for nybygginga, og ytret før byggestart at det håpet bare at "foreningens økonomi i framtiden vil tillate at Vigdarheim blir litt rikeligere tilgodesett enn tilfelle har være senere år". Det ble mye diskusjon før byggeprosjektet kunne starte. På en generalforsamling reiste et medlem seg og sa: "Nå nytter det ikke lenger å flikke på den gamle hytta. Nå må det bygges nytt!" Utløsende for byggestart var nok likevel en testamentarisk gave på hele 10.000 kr fra skipsreder Hartvig Larsen, ikke langt fra halve byggekostnaden.

Hessebergs forslag ga begeistring i hyttstyret, og den nye hytta var plassert lenger nord i enden av gressletta. Kostnaden ble beregnet til 35 000 kroner. Dette ble for dyrt for hovedstyret og hyttestyret fikk beskjed om ikke å gå over 25 000 kroner. Dette betød at en da kun ville få bygget en ny hytte på den gamle hyttas grunnmur. Hyttestyret formann gikk flere runder med hovetyret for en fikk til ett endelig forslag som ble godkjent. Og endelig vedtak ble foretatt på ekstra ordinær generalforsamling 23. april 1959 til den nevnte kostnad 25 000 kroner.

Men materialer til ny hytte hadde en begynt å jobbe med før vedtaket. Allerede i 1955 begynte en å ta ned av de største trærne ned av idrettsplassen for å få bjelker, reisverk, etc. til nybygget. Dette ble en tungt og tidkrevende arbeid. Og spesielt hyttestyrets formann og Sigurd Oldrik Øvrevik og John Sigurd Toft var med og gjorde mye godt arbeid. Lørdag etter lørdag ble Sigurd Oldrik hentet etter skoletid, og kjørt nordover til skogsarbeid. Skogen var tett og det var ikke alltid like lett å få de store trærne ned. Den gangen ble det bruk hånd sag såkalt snabb-svans til felling og kapping, og øks til kvisting. Kappingen ble gjort med henblikk på bjelker, reisverk etc. Med håndmakt ble tømmerstokkene dratt ned til og ut i Vigdarvannet, og slept av robåt bort til Lindøy. Deretter opp på traktortilhenger med håndkraft og opp til svingen ved steingarden som var der da. Så lesset av for hånd på en fjellavsats. Så ble Gerhard Mjånes sin tømmersag på bil rygget inntil. Det var ett tungt slit for den unge spreke og ivrige arbeidsgjengen.

Etter vedtaket i 1959 fikk byggmesterfirmaet Eikesdal og Vallestad oppdrag fra hyttestyret med å bygge hytta. I henhold til jobben som ble gjort gjorde nok Johannes Eikesdal mye som egentlig var dugnad. Det viste seg at 25 000 kroner ble for lite, til ting som hyttestyret mente burde være med. Og mye ble forskuttert av medlemmer. Blant annet ble det innlagt vann til kjøkkenet.

Nye hytta er ferdig

Våren 1960 sto hytta ferdig. Murmester Sande hadde gjort ferdig peisen og pipa. Og hyttestyret hadde travle tider med å organisere dugnader med rengjøring, lakkering av gulv etc. Innvielsen skjedde søndag 19. juni 1960, og det var stort fremmøte til tross for regnvær. Hytta ble vigslet av kallskapellan Hans Hougnes, som forrettet ved gudstjenesten.

Snaut ett år etter ble Vigdarheim tilkoblet det elektriske anlegget, da Karmsund Kraftlaget torsdag 27. april 1961 koblet strømmen til. Dermed ble vedkomfyren på kjøkkenet og parafinlyktene overflødige. Oppvarmingen av hytta hadde til da kun vært fra peisen. Samme kveld hadde foreningen møte på Vigdarheim med over 90 frammøte. Res kap. Winsnes talte over temaet «Livets lys»

Nausten ble bygget i 1950 årene, og brukes fortsatt den dag i dag.

Etter 35 år

I 1977 ble de tre troppshyttene til speidergruppene 13., 14. og 15. Haugesund innviet. Den historien kommer vi tilbake til.

På 80 tallet gjorde Osmund Strand en kjempejobb med å rydde den gamle skogen. En del ble saget opp og solgt, og en del ble brukt til å vedlikeholde bygningene på Vigdarheim. Den gamle brønnen ble lagt ned og ny vannledning lagt ut i Vigdarvannet via pumpehuset. I denn tida ble også de gamle vinduene skiftet ut med nye vinduer av isolerglass. Samtidig ble det anlagt ett nytt kjøkken med en stor husholdningskomfyr, og en oppvaksemaskin (steamer) ble innkjøp etter en gave fra Y’smen. På idrettsplassen ble det satt opp nye mål med netting. Veibommen kom på plass, og dette reduserte hærværk og innbrudd på leirstedet betydelig.

Gamlehytta hadde stått til forfalls og hadde vært ubrukt i mange år. Skallet ble i 1987 flyttet ved siden av hovedhytta og restaurert til sin nærmede originale fasade. En testamentarisk anonym gave gjorde dette mulig uten at vi trengte å ta opp lån.

Parkeringsplass ble anlagt der gamle hytta stod før, og lekeapparater ble satt opp. Løa som er verneverdig, fikk lagt nytt tak, og ble forsterket og opprustet. Her gjorde igjen Johannes Eikedal en stor innsats.

Det ble også anlagt en ruslesti som går fra hovedhytta og ned til båthuset og videre langs vannet og over til Ildlandet eller «litle Uraholmen» som den kalles av de fastboende her.

Nye tider

Etter mange års bruk siden den siste utbyggingen i 1969, hadde slitasjen på hytte blitt merkbar. Og utleie av hytta bar preg av at den nå var meget slitt. Dette gav også hyttestyret utfordringer i forhold til økonomien. Og med dårlig økonomi var det lite en kunne gjøre av større oppgraderinger.

I 2012 ble det installert nytt vannrenseanlegg etter krav mattilsynet. Og i løpet av 2013/14 ble vannledningen fra pumpehuset og ut i Vigdarvannet forlenget for å skaffe bedre drikkevann.I 2016 kunne ikke Vigdarvannet lenger brukes som vannkilde. Og da ble den gamle brønnen renovert for å gi vann til leirstedet. Renseanlegget ble da koblet til vannet fra brønnen. Denne vannkilden ble godkjent av Mattilsynet i 2017.

På årsmøte i 2016 ble det vedtatt å bruke inntil 700 000 kroner på å ruste opp hytta, etter flere forsøk på å få til å bygge ny hytte. Ett nybygg viste seg fort å være for kostbart for foreningen, og det prosjektet strandet. Istedenfor ble en sårt tiltrengt oppussing vedtatt og satt i gang.

Da ble den gamle kledningen tatt av, nye vinduer satt inn og hytta ble isolert til å kunne brukes på vinteren også. Kjøkkenet i kjelleren ble flyttet opp i den delen som før var annekset (som ble bygget i 1969). Det ble også lagt nytt dekke på taket.

I dag fremstår hytta i mye bedre stand enn den har vært på lenge, til glede for nye generasjoner i fremtiden.

Historiske bilder

  • Gamle hytta

    Gamle hytta nymalt i 2010

  • Gamle hytta på flyttefot

    I 1987 ble Gamle hytta flyttet nærmere dagens hovedhytte og restaurert

  • Båthuset

    Båthuset under oppførsel en gang på 1950 tallet

  • Den gamle hovedhytta

    Dette er et bilde tatt av de gamle hovedhytta som ble revet i 1959, før dagens hytte ble bygd

  • Hovedhytte på 1970 tallet

    Bilde av hovedhytta på 1970 tallet, på den tida hytta var malt gul

  • Hovedhytta før 1959

    Den gamle hovedhytta før den ble revet i 1959 og erstattet av dagens hytte

  • Fotball banen opparbeides

    Spreke gutter opparbeider dagens fotball bane

  • På den gamle kjerreveien

    Før det ble opparbeidet bilvei frem til Vigdarheim måtte en gå 3 km fra hovedveien og inn til hytta